Jeg kjenner ei jente...

Hun er vakker, både inni og utenpå.

Men hun sliter seg ut, psykisk og fysisk. 

Og det er vondt å se på, fordi jeg kjenner meg sånn igjen.. 

Der hun er nå, har jeg vært. 

Og jeg håper jeg aldri kommer dit igjen. Men gjør jeg det, så vet jeg hvem jeg skal snakke med, hva jeg må gjøre, for å kommer over vannskorpa igjen.

Jeg håper jeg kan hjelp hun over kneika. Fordi hun fortjener kun det beste! Hun fortjener å ha sjelefred. Hun fortjener kjærlighet!