Følelser

Det er utrolig mange forskjellige følelser man skal gå å kjenne på. Det er ikke bare lykke eller tristhet. De er vel de letteste å identifisere, ihvertfall er det sånn for meg.

I fjor, da jeg hadde det som verst, kjente jeg mest på ensomhet, tomhet og lite glede. Hadde ingen livsglede, og kunne ikke skjønne hvordan jeg skulle komme meg ut av det.

Jeg gikk da i en samtalegruppe, og de som hjalp oss der, så at jeg trengte mer individuell hjelp, så de fikk meg til psykiateren som jobber på bygget, og jeg hadde en god, men kort samtale med han.

Han tok en test på meg, en depresjonstest, for å si det enkelt. Og ut fra de svarene jeg kunne gi da, gjorde at han sendte henvisning til psykolog. 

Jeg kunne da ikke skjønne at det skulle hjelpe, men hadde hverken kraft eller mot til å si noe, jeg bare jattet med. 

Aller mest ville jeg være alene, låst innen mitt eget hode, og la tankene fly. Og jeg regnet heller ikke med at jeg "kvalifiserte" meg til å få hjelp. Jeg var da ikke så viktig....mente jeg da. 

Det tok ikke lang tid, kun to uker, så fikk jeg brev i posten, og hadde fått time uka etter. Jøss, stod det så ille til? 

Jeg er en utålmodig person, vil at alt skal løses kjapt, helst igår... Men så kom jeg til denne psykologen da, og da ble det flere tester. Og jeg ble diagnostisert som moderat deprimert. Når jeg hadde det så tøft som jeg hadde det, med moderat depresjon, hvordan må ikke de med enda sterkere depresjon ha det? 

Jeg fikk en oppgave, jeg skulle lage en arbeidsliste. Jeg måtte skrive ned en ting jeg skulle gjøre hver dag...EN ting.. Og jeg klarte det ikke. Å lage den lista. Noe så enkelt, noe så vanskelig..

Med tida kjente jeg at jeg ble bedre, dagene ble lysere, jeg lo, til og med hjertelig. Jeg begynte å kjenne håp igjen, glede, til og med glede over livet. Jeg var verdt noe, jeg var verdt å ha mennesker rundt meg som er glad i meg og som behandler meg med respekt. 

Og jeg har ei god venninne som kom og dro meg med ut på tur. Det var fysisk vondt å gå ut, men hun hjalp meg veldig, ga seg ikke. Er utrolig takknemlig for det idag. Jeg vet hun stikker nesa si inn her av og til, så hun skjønner nok hvem jeg mener, uten å nevne navn ;-)

Jeg må være ærlig å si jeg er ikke glad for å ha vært nede i kjelleren, men jeg håper og tror den erfaringen har gjort meg til et litt bedre menneske med mer forståelse for andre som livet ikke går på skinner for. 

Jeg er ikke like dømmende, noe jeg desverre hadde en liten tendens til å gjøre. Nå prøver jeg i det minste å se forbi det ytre.

Som Petter uteligger. Jeg sammenligner meg absolutt ikke med han, jeg hadde aldri klart det han klarte. Men jeg mener at vi alle har noe å lære av det programmet. Det koster ikke noe å være snill, gi et smil og en klem.

Ha en riktig fin søndagskveld